Hvor oppstod ikonkunsten, og hva betyr
navnet?
Det hele startet i Konstantinopel, byen som ble grunnlagt av Konstantin den Store i år 330 og ble hovedstad i det bysantinske keiserriket. Byen, som også ble kalt "det andre Roma", var på den tiden både det politiske og kirkelige sentrum i riket. På midten av 1400-tallet ble den invadert av tyrkerne, og det ortodokse tyngdepunktet flyttet til Moskva, "det tredje Roma". Russland fikk sin kristne arv fra Bysans, etter at den russiske fyrst Vladimir hadde valgt den gresk-ortodokse kristendommen som religion for sitt folk.
Bildene var en tid forbudt. Religiøse fanatikere var redde for at en ikke skulle skjelne mellom tilbedelsen av det bildet forestilte (Kristus) og selve bildet. Det ble strid, som endte opp med kirkemøtet i Nikea år 787, der det ble bestemt at bildene skulle tillates – de skulle æres, men ikke dyrkes. Under den bysantinske billedstormen – ikonoklasmen – ble mange uerstattelige kunstverk ødelagt for all ettertid. Jøder og muslimer holder seg imidlertid fremdeles til billedforbudet: Gud er fullkommen, og ingen kan danne et bilde av Ham! Under reformasjonen blusset en lignende strid opp i Vesten. Luther mente at bildene kunne være til pryd i kirkene, mens Calvin mente det var avgudsdyrkelse og ville forby det.
På 17-1800-tallet kom sterke innslag fra vestlig kunst inn i ikonmaleriet, og kunstformen ble sentimentalisert. I 1950-årene bidro grekeren Kontoglou til at all utvendig staffasje ble skrellet av, og ikonkunsten kunne igjen få tilbake sin opprinnelige karakter.
Selve ordet ikon kommer av det greske eikon som betyr bilde. All ortodoks kunst er omfattet av dette ikonbegrepet, for eksempel fresker og relieffer, bokilluminasjoner, broderier osv. Men på norsk forbinder vi ordet med et maleri innenfor den ortodokse tradisjonen: malt med eggtemperafarger (emulsjon av eggeplomme, vann, eddik og fargepulver) på en preparert treplate.
Framstillingen
Selve framstillingsteknikken av et ikon på tradisjonell, bysantinsk vis er en omstendelig og tidkrevende prosess som tar i bruk flere håndverksteknikker, svært kort fortalt slik: Det brukes treplate, ofte bøk eller eik, og bildeflaten kan freses ned i platen. Kanten rundt vil til slutt danne rammen rundt bildet. Flaten får strøk med hudlim og trekkes med tynn bomullsduk. Nye limstrøk, pussing og renskjæring før kritt og titanhvitt påføres, åtte til ti ganger. Selve motivet strekes så opp, og bakgrunnen klargjøres med flere strøk bolus (leire og basalt). Deretter følger sliping og polering en hel prosess i seg selv. Etter at bakgrunnen er ferdig, skal selve motivet fargelegges.
Å finne fram til riktige og nye fargeblandinger er en kontinuerlig prosess. Her viser Maria med Jesusbarnet – malt i klare farger med lysende, polert gull rundt hodet. Det er en feiltagelse å tro at ikoner skal være mørke, litt dystre og "gamle" å se til. Fjerner du støv og smuss fra riktig gamle bilder, kommer de klare, lyse fargene fram. Kunstneren ville selvfølgelig ikke legge så mye arbeid i det å påføre farger og gull, for så å dempe det hele ned igjen! Gullet skal forresten symbolisere det guddommelige lyset, det uskapte, og bidrar til at bildet kan virke selvlysende. Det understreker at bildene har en utenomjordisk karakter som får motivet til å skinne, uten å bli opplyst av en tenkt, ytre lyskilde. Derfor finner du heller ikke slagskygger i et ikonbilde.
Symboler, perspektiv, attributter
En annen viktig detalj som skal være med: Initialene til Jesusbarnet over skulderen, IC–XC, som er første og siste bokstav i den greske stavemåten for "Jesus Kristus". Det samme gjelder initialene til Maria: MHP–OV, som igjen er en forkorting for "Guds Mor".
Disse initialene skal alltid være med når disse personene er avbildet. En annen detalj , er stjernene på Marias skulder og hodeplagg. Disse symboliserer hennes jomfrustand og understreker hennes opphøyde stilling som mor til et barn med Gud til far. Gud er ikke avbildet direkte i noe ikon. Her brukes i stedet symboler, som for eksempel en hånd som kommer inn i bildet ovenfra.
Frontalitet er viktig i utførelsen av bildet. Minst 2/3 av ansiktet og begge øynene skal vises. (Et unntak er bilder av Judas der han kysser Jesus i Getsemane!) Selv om fargebruken i bildet kan være rent dekorativ, vil fargene svært ofte også ha sin spesielle betydning. På en Kristusfigur, kledd i rødt og blått, vil for eksempel det røde symbolisere det jordnære og Kristi menneskelige natur, mens blåfargen viser til det himmelske og Kristi guddommelige natur. I andre sammenhenger kan rødfargen vise til nidkjærhet, det brennende eller renhet, mens den blå er uttrykk for det rasjonelle, fornuft eller distanse. Det er også av betydning hvordan figurene skal sitte eller stå, holde hender og fingre, om skikkelsene holder noe i hånden osv. Et særtrekk ved ikoner er også at hovedpersonen er påfallende stor i forhold til dem rundt seg; dette kalles hierarkisk perspektiv. Figurene er ikke tegnet anatomisk riktig, snarere stilistisk gjengitt. "Trekk som lang asketisk kropp, store øyne, smal nese og liten munn skal vise at personen tilhører en annen dimensjon". Den russiske utførelsen skiller seg ut fra den greske, både i stil og fargelegging. Kort fortalt kan den minne om akvarellmaling, med lette, elegante figurer, mens den greske teknikken viser kraftigere konturer og kontraster og har mer tyngde i figurene.
Personer som er avbildet kan identifiseres ut fra klesdrakt, en gest eller etter såkalte attributter. Dette kan være noe personen holder i hånden; en bok, skriftruller, brev eller lignende, eller et redskap som er plassert i bildet. Apostelen Paulus, for eksempel, vet vi led martyrdøden ved halshogging.Derfor er hans attributt et sverd.
Er det kopiering av gamle bilder ikonmaleren bedriver?
"Ikonet er et sakralt uttrykk, der motivet er bestemt ut fra Skriften og kirkelig tradisjon. Fordi ikonet skal formidle kirkens offisielle, sanne lære, kan ikke kunstneren fritt la sine subjektive tolkninger komme fram. Det har en dogmatisk karakter som viser visuelt det kirken lærer verbalt. Likevel er det ikke en ren kopieringsprosess kunstneren utfører, derimot blir motivet gjenskapt etter en "kreativ dialog med modellen." Denne typen moderne ikonmalerier bærer preg av både samtid og tilbakeblikk, og klassifiseres som nybysantinisme. På en måte kan vi sammenligne kunstnerens utførelse med innøving av en tradisjonell feleslått: Musikerlærlingen øver for å bli så lik mesteren som mulig, for deretter å kunne frigjøre seg og gi melodi og framførelse sin egen nerve og sitt eget særpreg. Ikonmaleren utvikler også etter hvert sin egen palett og sin egen teknikk, og et øvet øye kan for eksempel se hvilken skoleretning kunsteren arbeider innenfor, eller endatil hvem kunstneren er.